Hjertet og kroppen forteller hva, men hjernen forteller hvordan. Om du kjenner på sinne, er det er tegn på grenseoverskridelse, men om man også bruker følelsen til å fortelle HVORDAN, så blir det umodent.

 

Hjertet vet hva som er sant. Kroppen kjenner når noe er riktig. Men hodet er ofte der vi forsøker å løse det hele fra, med tanker, analyser, strategier. Når hodet og hjertet ikke snakker samme språk, oppstår det indre spenninger. Vi kjenner én ting, men gjør noe annet. Vi vet hva vi burde, men ikke hva vi virkelig vil.

​

Å harmonere hodet og hjertet er en øvelse i å lytte. Det betyr ikke at følelsene skal styre alt, eller at tankene skal avsettes. Det handler om å bringe dem i dialog. Når hjertet peker ut retningen, og hodet får jobben med å finne veien dit, da oppstår samklang. Da bruker vi intelligensen til å tjene kjærligheten.

 

Mange følelser vi kaller "negative", som sinne eller frykt, bærer i seg viktig informasjon. Men hvis vi lar dem styre handlingene uten refleksjon, risikerer vi umodne valg. Og hvis vi forsøker å kontrollere dem med tanken alene, mister vi forbindelsen. Først når følelsene får rom, og tankene får plass, kan vi respondere, ikke bare reagere.