Jeg har lest en artikkel som sier at svært mange av dagens pasienter hos psykologer egentlig trenger samhold, ikke nødvendigvis en psykolog. Og at det som er den mest avgjørende faktoren for helbredelse i forholdet mellom psykolog og pasient er det mellommenneskelige båndet. Dette er både tankevekkende for hvordan vi relaterer til psykisk helse og tilbudet som trengs i dag, og jeg kjenner det godt igjen i min egen reise.

​

Min historie er sterkt preget av én hjertenær samtale (og noen delesirkler i ettertid) som gjorde at det falt på plass flere brikker i løpet av et par uker, enn hva nesten ti år med kognitiv terapi og flittig arbeid med meg selv hadde klart. Og han som ledet den samtalen som opprettet kontakt med mitt indre barn og mitt ubevisste indre landskap hadde ikke lang utdanning, ei heller masse erfaring, men et helgekurs for hvordan en kan lede en slik samtale og to-tre tidligere samtaler.

 

Det som traff meg var at han var tilstede med et åpent hjerte, nysgjerrighet, nøytralitet, medfølelse og et rammeverk som ledet oss inn til det vonde jeg hadde skjermet meg selv fra i nesten et helt liv. Det var det som skulle til for at jeg følte meg trygg nok til å åpne opp det som hadde vært lukket, gjemt og låst vekk. Og det var der alle svarene og skattene viste seg å ligge.

 

Et avgjørende element her er også at jeg var klar for å finne svar, etter å ha lett lenge, høyt og lavt, da trengte jeg en som ikke hadde svarene, men med nysgjerrighet utforsket sammen med meg og veiledet uten en agenda. Han bekreftet meg, stilte både åpne og ledende spørsmål, men lot meg få sette ord på det hele og på den måten “eie” oppdagelsen og innholdet.

 

Jeg sier ikke at sirkler og terapeuter erstatter psykologer, men tenker at de er viktige tilskudd som kan hjelpe med å utfylle hverandre for å dekke dagens behov for psykisk behandling.