Min “umulige” transformasjon

Min reise inneholder to ulike transformasjoner som jeg ble fortalt at ikke ville være mulig. Jeg ble fortalt at jeg måtte leve med dette resten av livet, og at det kun handlet om å ta hensyn til dette på best mulig måte.

 

Det ene handlet om min nevrose, som (i følge Big Five) skal være et realtivt stabilt personlighetstrekk når man har nådd voksen alder. Den andre transformasjonen var knyttet til min depresjon, der antatt diagnose var bipolar lidelse, som er regnet som en livslang diagnose.

 

Både min depresjon og nevrose endret seg dramatisk over natta, da jeg kom i kontakt med mitt indre barn som tilgjengeliggjorde fortrengte barndomsminner og fylte inn store svarte hull jeg ikke var klar over. Dette ga meg en forståelse for meg selv knyttet til hvorfor jeg tenkte, følte og reagerte som jeg gjorde, som igjen ga meg tilgang på kjærlighet og empati med meg selv. På denne måten kom jeg også til roten til hvorfor jeg var som jeg var og kunne jobbe med det, heller enn å fjerne symptomene.

 

Dette førte til at jeg i løpet av noen dager gikk jeg fra å drømme om død, uroe meg for alt i livet og hate meg selv, til å elske livet og ønske hver dag velkommen, akseptere at jeg ikke kan kontrollere noenting utenfor meg selv og at det er greit og ikke farlig, og at jeg er elskverdig som jeg er. Det er selvsagt øyeblikk hvor jeg ikke opplever det på den måten, men det er nettopp det som er er forskjellen, det er bare noen øyeblikk, og ikke mesteparten av livet slik jeg pleide å oppleve det.