Mange av oss har lært å tenke mer enn vi føler, forstå mer enn vi erfarer, prestere mer enn vi hviler. Det er ikke rart, samfunnet belønner hodet og neglisjerer hjertet. Men på et eller annet tidspunkt i livet, kaller kroppen oss hjem igjen.

​

Veien fra hodet til hjertet, og videre ned i kroppen, kan være alt annet enn rettlinjet. Det krever mot å kjenne etter. Å stoppe opp. Å lytte til signalene som lenge har vært der, men som vi kanskje har oversett. Kroppen bærer historiene vi ikke fikk fortalt. Hjertet bærer sorgen over det som ikke ble møtt.

​

Å finne hjem i kroppen er en prosess. Det handler ikke om å forkaste hodet, men å la det finne sin rette plass, som en tjener, ikke som en hersker. Når vi begynner å leve nedenfra og opp, fra kropp og hjerte, oppstår en annen rytme. En dypere trygghet. En mer ekte kontakt, med oss selv og med livet.