Vi kommer alle til verden med en dyp lengsel etter kontakt. Et spedbarn er helt avhengig av relasjon for å overleve – ikke bare fysisk, men følelsesmessig, energetisk og sjelelig. Når denne kontakten på et eller annet vis uteblir, skapes det et sår – et primalsår – i kjernen av vår opplevelse av hvem vi er.

 

Dette såret handler ikke nødvendigvis om dramatiske hendelser, men om fravær. Fravær av følelsesmessig tilgjengelighet, av betingelsesløs kjærlighet, av å bli sett og møtt som den vi egentlig er. Mange av oss lærer tidlig å tilpasse oss, å være den andre ønsker, i bytte mot tilhørighet og trygghet. Men prisen er ofte tapet av oss selv.

 

Å forstå det primale såret handler ikke om å legge skyld på noen. Det handler om å begynne å se hvordan våre mønstre, frykter og forsvar ofte stammer fra en dyp, tidlig erfaring av å måtte klare oss selv. Når vi våger å møte dette såret – med varme, omsorg og vitne-nærvær – kan noe begynne å hele. Og vi kan begynne å leve, ikke bare overleve.