Måten ordet traume brukes i mange settinger får det til å høres ut som det er noe kun mennesker med ekstreme historier sitter igjen med, mens realiteten er at alle mennesker har traumer (uprosseserte emosjoner) i varierende grad, som i ulik grad påvirker vår helse og livskvalitet.

 

Evnen til å stoppe emosjonell prosessering er et produkt av overlevelse vi har arvet gjennom evolusjon. Når det dukker opp en tiger som vil ha deg til middag er det ikke særlig nyttig å føle på frykt og få spagetti-bein, det var heller de som tok beina fatt og kom seg i sikkerhet som overlevde, og vi er deres etterkommere. Dette er kjent som flight-responsen og endrer fra det parasympatiske (rest & digest) til det sympatiske nervesystemet (fight/flight/freeze/fawn).

 

Det sympatiske nervesystemet er kun designet for bruk i kortere perioder der man trenger det for å overleve, og resten av tiden er det helt essensielt for helsen vår å være i det parasympatiske, men det er ikke tilfellet i dagens moderne tilværelse.

 

Vårt nervesystem har utviklet seg over lang tid mens vi var jegere og samlere i naturlige omgivelser og stammesamfunn, og nervesystemet tolker farer basert på de erfaringene. Dagens unaturlige omgivelser med sterke farger, høye lyder, sterke lys, bråe bevegelser og raske tempo trigger denne (ubevisste) overlevelsesresponsen flere ganger om dagen, og det vanligste er å undertrykke den følelsen av fare fordi man på et bevisst plan ser og forstår at man er trygg. Det at vi ikke lenger lever i stammer gjør det like uoversiktelig for nervesystemet som slår alarm ved mange anledninger uten at det er relle trusler for liv og helse. I mange tilfeller kan disse aktiveringene gå i timesvis uten å bli skrudd av, som skaper enorm slitasje.

 

Dette er blant de mange måter det samler seg opp med uprosseserte emosjoner som da lagres i kroppen og blir til traumer i ulik grad.