Ta vare på vs tjene seg selv

Når jeg skriver om at den modne kongen tjener menneskene rundt seg, er det en nyanse jeg synes er viktig å få frem.

For jeg vet at dette fort kan og ofte misforstås med å alltid sette andre først.

Men det mener jeg ikke.

Jeg tror tvert imot at noe av det viktigste vi kan gjøre, både for oss selv og for menneskene rundt oss, er å lære oss å ta godt vare på oss selv.

Vi har først ansvar for oss selv.

Og vi må fylle egen kopp først for å kunne gi til andre.

Vi trenger mat, hvile, trygghet, nærhet, mening, rom til å leve våre egne liv og grenser for å bevare det.

Vi trenger å kunne si nei. Vi trenger å kunne ta imot hjelp.

Og vi trenger å kjenne at våre behov er like mye verdt som andres, og huske på at våre behov er vårt eget ansvar.

Det er egenomsorg.

Noen ganger kalt sunn egoisme.

For det er ikke sunt å være selvutslettende.

Og vi skal ikke bare ta vare på oss selv for å bli bedre i stand til å hjelpe andre. Vi fortjener omsorg også når vi ikke har noe å gi.

Om koppen er tom, og vi fyller på litt, så skal ikke det med en gang gis til noen andre - da er man jo tom igjen.

Samtidig er det en forskjell på å ta vare på seg selv og å gjøre andre mennesker til midler for å få dekket egne behov.

Jeg fikk høre tidlig i 20-årene at alle mennesker skal være et mål i seg selv, aldri kun et middel mot et mål.

Jeg tror vi må skille mellom tre ting.

Å ta vare på seg selv.

Å tjene andre.

Og å tjene seg selv på andres bekostning.

Det første og det andre står ikke i motsetning til hverandre. De kan faktisk styrke hverandre.

Når jeg tar ansvar for mine egne behov, blir jeg mindre avhengig av at andre skal regulere meg, bekrefte meg eller ta ansvaret for mitt velmål. Dette er hvordan jeg kan møte andre som et fritt menneske, og kan la andre være frie, uten å måtte fylle hullene i meg.

Hvis jeg ber om hjelp er de frie til å gjøre det eller ikke.

Men det er også mulig å gjemme seg bak et språk om egenomsorg.

Å kalle det grensesetting når vi bare skyver ansvar fra oss.

Å kalle det å følge sin sannhet når vi overkjører andre.

Å kalle det selvkjærlighet når vi hele tiden gir våre egne behov førsterett.

Det som avgjør, er ikke hvilket begrep vi bruker og hva vi kaller det.

Det er hvordan vi faktisk behandler menneskene rundt oss.

Et viktig spørsmål å stille oss selv er: Tjener vi fellesskapet, eller bruker vi fellesskapet til å tjene oss selv?

Og dette gjelder ikke bare Christian.

Jeg tror mange av oss veksler mellom disse mønstrene.

Vi kan begynne med et oppriktig ønske om å hjelpe, men etterhvert bli mer opptatt av å være den som hjelper. Vi kan ønske å gi, men samtidig kjenne at vi søker anerkjennelse tilbake.

Hvor vi kommer fra, hva som driver oss er det som avgjør hva vi skaper.

Om vi gir fra en forventning om å få, så blir det ødelagt. Det blir råtten frukt.

Det betyr ikke at gleden ved å bidra er feil. Det er fint å kjenne seg verdifull og nyttig.

Spørsmålet er hva som skjer hvis vår egen verdi blir avhengig av å bli sett på som den gode, eller den viktige.

Da begynner fort manipulasjon for å oppnå vår skjulte agenda.

For meg er det ikke et ideal å utslette seg selv for andre.

Det er å ta vare på seg selv på en måte som også gir rom for andre.

Å være hel nok i selv selv til at vi ikke trenger å bruke andre mennesker for å kjenne vår egen verdi.