Når kongen blir folkets tjener

For meg er det mange kjente som dukker opp i Kollaps, og en av dem er Alexx Lyngås.

Jeg gledet meg over å følge Alex sin reise i «Kollaps».

Jeg opplever ham som en ydmyk og lyttende mann, med beina godt plantet i integritet og stadig sterkere i kontakt sin egen intuisjon - og klok nok til å be om hjelp når han trenger det.

En mann som ikke bare snakker om å lytte innover, men som også våger å stå i det han finner der.

Og jeg la merke til at han ved flere anledninger turte å utfordre Christian.

Christian har på det tidspunktet tatt han med på reise til Lofoten og nå Costa Rica, mens det henger et jobbtilbud som det oser penger av på bordet. Men dette ser ut til å gå på akkord med Alex sine verdier, og han både utfordrer og takker nei.

Det får du respekt for i min bok. Det lyser integritet av det.

Og Alex leverer et minneverdig øyeblikk og sitat fra serien:

“Kongen må falle, for at den virkelige tjeneren skal få komme fram”

Det er både poetisk og vakkert. Og jeg er enig i det jeg oppfatter som budskapet hans:

Christian trenger å slutte å sette seg selv i sentrum og begynne å tjene menneskene rundt seg.

Men jeg har lyst til å legge til en nyanse.

For i mine øyne trenger ikke kongen å falle.

Det er tyrannen som må ned fra tronen, slik at den sanne kongen kan få ta plass.

For å forstå hva jeg mener, må vi innom litt jungiansk inspirert psykologi - som også er hva Christian referer til i serien, om ikke jeg tar feil.

I boken «King, Warrior, Magician, Lover» beskriver Robert Moore og Douglas Gillette fire arketyper for moden maskulinitet: kongen, krigeren, magikeren og elskeren. Det er ulike sider av oss som vi alle kan kjenne igjen, og som trenger å utvikles i balanse.

Kongen handler ikke først og fremst om å herske over andre.

Den modne kongen skaper orden og trygghet.

Han tar ansvar, beskytter, anerkjenner og legger til rette for at andre kan vokse og blomstre.

Men kongen (og resten av arketypene) har også to skyggesider - en aktiv og en passiv.

Den aktive skyggen er tyrannen. Han bruker makten til å opphøye seg selv, kontrollere andre og beskytte sitt eget selvbilde.

Den passive skyggen er svaklingen, som ikke klarer å stå i sin egen autoritet og sitt ansvar.

Og poenget er ikke at noen av oss er en konge, mens andre er en tyrann. Det er ulike uttrykk vi mennesker kan bevege oss mellom og uttrykke av ulike årsaker.

Christian ser ut til å få mye tyn for å refere til og kjenne seg igjen i “Kongen”, men det er noe alle burde kunne gjøre. Alle har dette i seg. Alle kan bli både tyrann og svekling i eget liv.

Og alle kan bli den gode kongen, den som ivaretar og løfter opp de rundt seg.

Problemet oppstår dersom vi begynner å identifisere oss så sterkt med én arketype at vi mister balansen – eller når det vi kaller kongens styrke, i praksis begynner å ligne tyrannens skyggeside.

Christian sier han kjenner seg godt igjen i Kongen, men jeg kjenner ikke Kongen igjen i ham.

For meg er det flere sider ved Christians adferd som minner mer om tyrannen enn om den modne kongen.

Og det er her jeg synes Alex sine ord blir så viktige.

Den modne kongen trenger nemlig ikke å være den klokeste i rommet. Han trenger heller ikke å bli motsagt minst mulig. Han trenger mennesker som våger å utfordre ham.

For kongens oppgave er ikke å samle tjenere rundt seg.

Kongen omgir seg med et råd, der alle er eksperter på felt han ikke er det.

Kongen vet hvordan bringe det beste ut av alle, harmonere kreftene og la de komme til folket rundt sitt beste.

Hans oppgave er å tjene dem han har fått ansvar for.

Der tyrannen trenger at andre bøyer seg for å kjenne sin egen storhet, er den modne kongen trygg nok til å løfte andre uten å gjøre seg selv mindre.

Så nei, jeg mener ikke kongen trenger å falle.

Det er tyrannen som må tre til side.

For den sanne kongen er den største tjeneren av dem alle.