Når makt vokser raskere enn ydmykheten

Kollaps har tatt landet med storm. Folk sitter klistra til skjermen.

Og selv er jeg blitt både berørt og engasjert.

Så her kommer noen flere betraktninger og refleksjoner rundt det som har truffet landet vårt.

Makt står sentralt i dokumentaren - og det trigger.

Jeg tror ikke makt i seg selv er problemet. Vi trenger mennesker som har makt.

Mennesker som tar ansvar, setter retning, tar beslutninger og evner å få ting til å skje.

En god leder trenger autoritet. Det gjør også en forelder, lærer, osv. Og når vi oppsøker en mentor, terapeut eller veileder, gir vi også de makt ved å vise tillit og åpne oss for innput.

Makt gir oss muligheten til å utrette mye godt. Men den gir oss også muligheten til å påføre andre stor skade.

Derfor ser jeg makt som nøytralt. Og hva som skjer med makten avgjøres i stor grad av den som forvalter den.

En kniv kan brukes til å ta liv, eller tilberede et næringsrikt måltid.

Og her mener jeg vi finner et helt avgjørende poeng.

En som holder makt i sin hånd, må holde like mye ydmykhet i sin andre.

For jo større innflytelse vi får over andre menneskers liv, desto viktigere blir evnen til å stille spørsmål ved oss selv.

Ydmykhet er ikke å gjøre seg liten eller spille svak. Det handler ikke om å stadig tvile på om man har noe å bidra med.

Det handler om å være trygg nok i seg selv til å erkjenne at man ikke ser alt. At man kan ta feil. At andre kan ha forstått noe man selv ikke har.

Og at gode intensjoner ikke er noen garanti for gode handlinger.

Jeg tror faktisk makt ofte forsterker det vi allerede bærer med oss.

Og våre skygger vil da komme ut i lyset.

Hvis vi har et stort behov for anerkjennelse, kan posisjonen brukes til stadig mer bekreftelse. Har man problemer med skam er man mer tilbøyelig for å fraskrive seg ansvaret, som blir stadig større med voksende makt. Og hvis man er redd for å miste kontrollen, kan vi begynne å dominere og herske med menneskene rundt oss.

Det betyr ikke at alle som misbruker makt, gjør det av disse grunnene. Men det er noen av dynamikkene jeg mener vi må våge å undersøke.

Når en leder får stadig større makt, samtidig som menneskene rundt i stadig mindre grad våger å utfordre ham, kan blindsonene vokse seg store.

Ydmykhet er for meg i stor grad et spørsmål om modenhet.

Det handler om hvor trygg man er på seg selv.

En leder trenger noen som tør å si imot.

En moden leder ønsker det!

Ikke bare folk som heier, beundrer og nikker.

Men mennesker som står stødig nok i seg selv til å være uenige, sette grenser og holde lederen ansvarlig.

En tyrann kan oppleve motstand som en trussel mot sin autoritet. Den modne lederen kan møte motstand som en mulighet til å forstå mer, justere kursen og vokse.

Dette handler ikke bare om personlig ydmykhet. Det handler også om å skape en kultur der det faktisk er trygt å si nei, og hvor mennesker ikke blir straffet eller gjort små når de utfordrer autoriteten.

For makt korrumperer ikke automatisk.

Men makt uten ydmykhet, selvinnsikt og reell korrigering kan bli farlig.

Og det bringer meg til noe av det vakreste jeg synes Alex Lyngås setter ord på i «Kollaps».