Harmoni mellom hodet og hjertet

Hodet er identitet-orientert.

Hjertet er kollektiv-orientert.

Dette er sentralt for å forstå hvordan de kan harmonere.

Så et lite metaperspektiv på oss mennesker og oss selv.

We are all cells / we are all selves.

Cells and selves - det høres likt ut, men likheten stopper ikke der:

Normale celler er sterkt regulert av fellesskapet.

De reagerer på signaler fra naboceller og vev om når de skal dele seg, stoppe, reparere seg eller dø.

Når de ikke lenger responderer på denne kollektive regulerings-mekanismen dannes det vi kaller for kreft.

Ironisk (og naturlig) nok er denne «egoistiske» veksten selvdestruktiv på organismenivå: dersom kreften dreper organismen, forsvinner også kreftcellene.

For meg er det akkurat det vi ser hos mennesker som tjener penger på bekostning av andre.

Historiene er utallige, enten det er legemidler, mat og drikke, duppeditter av ulike slag og meningsløse gjenstander.

For meg har det alltid vært vanskelig å forstå hvordan noen kommer på å produsere noe som folk egentlig ikke trenger, eller lage et problem og selge løsningen.

Nå er min forståelse at de menneskene som gjør dette er som kreftceller.

De har koblet av seg hjertet og det indre kompasset mennesket er utstyrt med.

Hjernen bryr seg bare om «er det mulig?»

Hjertet spør «er det godt for helheten?»

Hjertet skal fortelle oss hva, mens hodet finner en løsning på hvordan.

Når hjertet og hjernen er i samhørighet blir intelligensen både kreativ og konstruktiv.

Hvordan kommer menn seg dit?

Kvinner har en kobling til hjertet som menn ikke har,

mens menn har en kobling til hjernen kvinner ikke har.

Jeg mener derfor å se og oppleve at menns vei til hjertet er ved bruk av hjernen.

Hvis hjertet kunnet snakket:

Jo mer jeg lærer meg om modne maskuline, og lever etter de prinsipper, jo mer opplever jeg å leve i tråd med mitt indre kompass.

Den indre stemmen som vet hva som er rett og galt, hva som er godt og hva som ikke er det.

Kall det gjerne hjertet, intuisjon, mitt høyere selv, eller Guds plan.

Å gjøre godt mot andre føles godt.

Å lure, lyve, stjele og utnytte andre føles ikke godt.

I perioder av livet mitt har jeg koblet meg av dette indre kompasset og lagd mine egne spilleregler, slik at jeg kunne gjøre det jeg ville uten å føle på at det var feil.

Under overflaten gjorde det selvsagt vondt likevel, men jeg levde i min egen illusjon av selvrettferdighet.

Det er nettopp dette jeg tror vi ser utbredt i storskala når mennesker og bedrifter skor seg på andres lidelse.

De ignorerer hjertet og lever i en illusjon av å være separert fra helheten og at de er fri til å tjene seg selv med god samvittighet, uten å ta hensyn til andre.

Jo lenger jeg levde uten hensyn til mitt indre kompass, jo mer deprimert ble jeg.

Veien tilbake til harmoni i meg selv startet intuitivt og tok meg godt på vei.

Men da var da jeg begynte å studere og forstå maskulinitet og femininitet jeg virkelig kunne følge det indre kompasset med stadig høyere nøyaktighet.

Disse dydene og idealene som er knyttet til det modne og gode maskuline oppleves for meg å være hva hjertet hadde sagt om det hadde språk.

Jeg har lenge hørt om viktigheten av å harmonere hjertet og hjernen, at de er i sammenheng med hverandre.

Nå tror jeg endelig jeg har funnet ut hva det betyr for meg.

Jeg kunne ikke kommet med en varmere anbefaling enn å sette deg inn i dynamikken mellom det feminine og det maskuline og hvilken rolle du har i den dansen.