Min tilnærming til traumer og helbredelse
Her deler jeg min forståelse av kroppen, nervesystemet og hvordan traumer oppstår, og helbredes.
Du kan lese om hva traumer egentlig er, hvordan de lagres i kroppen, og hvordan vi kan frigjøre dem gjennom tilstedeværelse, følelse og regulering.
Hva er traume?
Ordet traume brukes løst og fast - så jeg vil klargjøre hva jeg mener når jeg sier det, og hvordan jeg relaterer til det.
Betydning: Traume er indre sår som ikke er leget, eller mer teknisk beskrevet: et inntrykk (tolkning og emosjon) som ikke ble prosessert (regulert).
Traumer er først og fremst hva vi opplever, ikke hva som faktisk skjer.
Det vil si at noen kan oppleve “ekstreme” situasjoner og komme fra det uten traumer, enten fordi det ikke opplevdes ekstremt, eller fordi inntrykket ble prosessert underveis.
Andre ganger kan noe tilsynelatende “ubetydelig” sette dype spor på grunn av tolkningen og manglende kapasitet til å prosessere.
Vi kan definere sterke inntrykk som en aktivering av nervesystemet inn i fight/flight/freeze/fawn og at prosesseringen handler om å være tilstede i kroppen (føle på emosjonene) og regulere nervesystemet tilbake til en ikke-aktivert tillstand av hvile og fordøyelse (parasympatiske).
Et velutviklet system ute av kontekst skaper
mye slitasje
og skade
Måten ordet traume brukes i mange dagligtale får det til å høres ut som det er noe kun mennesker med ekstreme historier har, mens realiteten er at alle mennesker har traumer (uprosseserte inntrykk) i varierende grad, som i ulik grad påvirker vår helse og livskvalitet.
Evnen til å stoppe emosjonell prosessering er et produkt av overlevelse vi har arvet gjennom evolusjon:
Når det dukker opp en tiger er det ikke særlig nyttig å føle på frykt og få spagetti-bein.
De som klarte å ta beina fatt og løpe i sikkerhet overlevde, og vi er deres etterkommere.
Dette er kjent som flight-responsen og endrer fra det parasympatiske (rest & digest) til det sympatiske nervesystemet (fight/flight/freeze/fawn).
Det sympatiske nervesystemet er kun designet for bruk i kortere perioder der man trenger det for å overleve, og resten av tiden er det helt essensielt for helsen vår å være i det parasympatiske, slik lever dessverre ikke folk flest i det moderne samfunnet.
Vårt nervesystem har utviklet seg over lang tid mens vi var jegere og samlere i naturnære omgivelser og stammesamfunn. Systemet vårt bruker disse erfaringene som referansepunkter for å tolke farer.
Dagens omgivelser står i stor kontrast, med sine sterke farger, høye lyder, skarpe lys, bråe bevegelser og raske tempo som da trigger denne (ubevisste) overlevelsesresponsen flere ganger om dagen.
Det vanligste er å undertrykke den opplevelsen av fare fordi man på et bevisst plan ser og forstår at man er trygg. Det at vi ikke lenger lever i stammer gjør det like uoversiktelig for nervesystemet som slår alarm ved mange anledninger uten at det er faktiske trusler for liv og helse.
I mange tilfeller kan disse aktiveringene gå i timesvis uten å bli skrudd av, som skaper enorm slitasje.
Dette er blant de mange måter det samler seg opp med uprosseserte inntrykk som da lagres i kroppen og blir til traumer av ulik grad.
En dypere forståelse av traumer som oppstår
Traumer er knyttet til opplevelser, ikke hendelser alene, og dette er hvorfor alle har traumer av ulik grad. Det å være et lite barn er nemlig fullt av sterke opplevelser som blir overveldende. La meg forklare:
De første leveårene er vi mennesker
fullstendig hjelpesløse og enormt sårbare.
Verden blir da et skummelt sted med utallige potensielle farer og trusler man ikke selv kan forsvare seg mot. Det er derfor nærmest uendelig antall situasjoner som kan oppleves som ekstreme og til og med livstruende i de første leveårene.
I tillegg blir vi født uten evne til selvregulering og er i mange år avhengig av et eksternt stabilt nervesystem for å kunne koregulere og dermed prosessere inntrykkene.
For vellykket koregulering må dette skje
- Riktig handling
- Til riktig tid
- På riktig måte
Det vil stadig mangle ett eller flere av disse punktene,
og da blir det traume, på grunn av manglende prosessering.
En helt spesiell fare barn opplever er avvisning - fordi det å bli utstøtt innebærer livsfare, da et barn ikke overlever alene.
For å håndtere denne opplevde livsfaren utvikler barn en (ubevisst) overlevelses-strategi gjennom å undertrykke sitt autentiske uttrykk og tilpasser seg det det tror er ønsket.
Denne strategien følger oss livet ut, dersom vi ikke oppdager mønsteret og bevisst velger å endre det. Dette kommer sterkt til syne i people pleasing, snille gutter og flinke piker, for eksempel.
Enhver form for å ikke bli møtt og akseptert fullt ut som man er innebærer en opplevd avvisning og vil trigge denne overlevelesstrategien og starter undertrykkelsen av seg selv.
Jo mindre du blir møtt og akseptert for hvem du er, jo flere sider av deg selv starter du å undertrykke, og da vil traumene hope seg opp.
Slik leges traumene
Det sies at tiden leger alle sår, men det er ikke helt sant.
Tiden kan gjøre deg klar til å lege alle sår, men det skjer ikke nødvendigvis av seg selv.
De indre sårene leges ved å frigjøre de lagrede emosjonene gjennom å føle på de og så komme tilbake til et regulert nervesystem.
Å snakke om disse hendelsen er ikke det samme som å føle på emosjonene knyttet til opplevelsen, og kan tvert imot skade ved å skape den samme opplevelsen på nytt, heller enn å kun føle emosjonene.
Kommer man ikke ut av historien fra traumen blir emosjonene bare resirkulert. Derfor er det viktig å lage et nytt perspektiv knyttet til den emosjonelle ladningen.
Filosofi og tilnærming
Heling for meg handler ikke om å fikse noe som er ødelagt,
men om å komme tilbake til det som alltid har vært helt.
Jeg tror på kraften i ærlige møter, og uten å dømme
se seg i speilet og jobbe med det som faktisk er.
Min tilnærming bygger på erfaring, ikke bare kunnskap.
Her deler jeg noen av perspektivene og prinsippene
som ligger til grunn for arbeidet mitt.
Utforsk min tilnærming
Kontakt
Når du er klar for å møte deg selv – er jeg her.
La oss ta første steg sammen.
+47 467 97 377