"Mann deg opp!"

I forbindelse med et møte med brodergruppen,

der vi stod rundt bålet og førte en givende og levende samtale

kom vi inn på nettopp dette med "mann deg opp".

Jeg har lenge tenkt at det er et giftig uttrykk

og at det kun handler om undertrykkelse av emosjoner.

I dag tenker jeg annerledes.

Jeg tror det er en viktig sannhet i det.

Jeg tror det er en enormt sunn oppfordring

til gutter og menn om å romme følelsene sine,

tåle livets motgang og tunge bører uten å la seg knekke.

Ikke bli overveldet av emosjoner,

klage, sutre eller syns synd på seg selv.

Jeg tenker det ofte uttrykkes på en måte som stenger nede og avviser,

fordi den som sier det ikke lever som en mann,

men mer som en hul imitasjon av en mann,

som kanskje sier de riktige tingene, men ikke lever det i praksis.

En ekte mann kan føle smerte,

frykt, redsel, uro, usikkerhet og forvirring,

men lar det ikke bli til lidelse.

Han manner seg opp og spiser disse

ubehagelighetene til frokost,

bretter opp erma og gjør det som trengs av ham.

En skikkelig mann er kapabel,

tåler livet og gjør det som trengs,

til tross for at det er tøft og vanskelig.

En skikkelig mann er til å stole på.

En man kan regne med.

Det er ikke mine øyne forenelig

med å bli liggende nede overveldet av emosjoner.

Klart man kan ramle, falle og midlertidig knekke,

men så kommer det også en tid for å da manne seg opp.

Vi må være klar over begge deler.

Et skikkelig broderskap har varmen og tryggheten

til å ta imot menn når de knekker, styrken til å støtte,

men også integritet nok til kalle ham opp til hesten igjen.

Gjør vi ikke det siste blir det bare en syteklubb,

og gjør vi bare det siste blir det utrygt, hardt og kaldt.

Et skikkelig broderskap søker denne balansen!