Konfronterende kjærlighet

En tredelt refleksjon om selvkjærlighet og fellesskap.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ingen kan elske meg, bortsett fra meg.

Og ingen kan gjøre noe for meg.

Det er meg det står på.

Det betyr ikke at jeg må gjøre alt alene.

Det betyr at ingen kan gjøre det for meg.

Jeg kan få hjelp - og for meg ser det slik ut:

Andre kan møte opp.

De kan dele kunnskap, visdom og inspirasjon.

Men det er jeg som velger om jeg tar det inn eller ikke.

Jeg kan ikke egentlig bli fornærmet eller trøstet av andre.

Men jeg kan såre og trøste meg selv –

gjennom hva jeg velger å tro på.

Hvis jeg ikke tror på det du sier,

så har det ingen effekt.

Hvis jeg tror på det,

kan det endre alt.

Denne forståelsen flytter ansvaret hjem.

Det er både brutalt og frigjørende.For meg er det en frihet i å ta ansvaret!

Da ligger kraften hos meg - og ingen andre.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg vil dele om noe som har vært viktig for meg å formidle

i sirkelarbeidet mitt (Heart Circle/Hjertesirkel) gjennom årene:

Noen deler noe de skammer seg over, og blir møtt uten dømming.

Plutselig føler de seg bedre.

Blikket tør å møte andre øyne.

Smilet kommer tilbake.

Kroppen mykner.

Lyset skinner.

Det er vakkert!

Men her ligger også en fallgruve.

Det er fort gjort å gi andre æren for at man føler seg bedre.

Men det er ikke helt riktig.

De andre skal få æren for å møte opp, og stå i kjærlighet.

Men du skal selv ta æren for at noe i deg endret seg.

For hva var det egentlig som skjedde?

Du valgte å tro på noe nytt.

Du valgte kjærlighet i stedet for dømming.

Kanskje var det en tanke som dette:«Det er ikke noe galt med meg»«Dette kan tilgis»«Jeg er fortsatt verdifull»

«Jeg er elskbar likevel»

Det er ikke møtet i seg selv som endrer deg.

Møtet skaper ideelle forhold for endring og vekst.

Men det kan kun skje dersom du tar inn budskapet.

Hvis du tror det er møtet som er årsaken til endring, gir du også bort din egen kraft.

Dette skaper en avhengighet av andre for å få tilgang på kjærlighet.

Pass deg for fallgruven.

Vær takknemlig og ydmyk, men ta rettmessig cred og ære.

Du gjør deg selv og alle en tjeneste av å stå i din kraft.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Å bli møtt med kjærlighet der du selv dømmer,er faktisk ganske konfronterende.

Det kan være enormt ubehagelig!

Det er også en invitasjon til endring.

Gi slipp på det ukjærlige velge godhet i møte med deg selv.

«Åja… kan jeg møte meg selv med kjærlighet her også?»«Åja… er det sånn det føles å være god med meg selv?»

Gi slipp på det kjente og velge noe nytt er ofte skummelt.

Men det er også disse øyeblikkene som gjør at jeg kan gå direkte til kilden.

Uten å være avhengig av noen andre.

For det er mitt valg å ta invitasjonen og fortsette å ta den.

Det er jeg som avgjør om jeg føler meg elsket eller ikke.

Det er aldri noen andre.

Likevel trenger jeg påminnelser.

For det er lett å falle tilbake i gamle mønstre.

Derfor er det så verdifullt å ha hverandre.

Når jeg møter deg i kjærlighet,minner jeg deg på noe du allerede har.

Ikke noe nytt.

Bare noe glemt.

Som noe som ligger under stolen.Det er der hele tiden - du bare ser det ikke.

Vi hjelper hverandre se og å huske.

Når mitt lys slukker, kan jeg tenne det på ditt.

Når ditt slukker, kan du tenne det på mitt.

Slik går vi hverandre sammen hjem.

For vi er nettopp denne kilden til kjærlighet.

Reisen vår er vår alene, men vi kan gå sammen.

Jeg går alene, du går alene, la oss gå alene sammen.

Ta kontakt om du vil være med i et slikt fellesskap!