«Hvorfor er jeg blokkert?»

Å føle emosjoner er ikke noe vi gjør,

men noe vi tillater.

Har du ikke kontakt ligger nøkkelen i å forstå hvordan du tillater

- og hvordan og hvorfor du blokkerer!

Da kan du begynne å løse opp

og stå i det som er der.

Jeg har tidligere delt om hvordan tillate.

Her er mine perspektiver på blokkeringer.

Vi er født med emosjonell kontakt,

men kan undertrykke som en strategi for å overleve.

Jeg ser særlig to grunner til at vi mister kontakten:

– Emosjonene oppleves som overveldende

– Noe annet anses som viktigere for å overleve

Når dette gjentar seg,

dannes mønstre av blokkering.

Babyer og barn kan ikke regulere seg selv.

Uten et regulert nervesystem å støtte seg på,

må de roe seg på egen hånd - ofte ved å undertrykke.

Gjentatte erfaringer skaper en ubevisst forståelse:

«Disse emosjonene er for mye og farlige»

Samtidig er barn helt avhengige av beskyttelse for å overleve

- de er derfor sårbare for avvisning.

Trygghet oppstår når behov blir møtt i tide og på riktig måte.

Når det ikke skjer, oppleves det som avvisning.

Intuitivt vet barnet at å bli utstøtt kan true livet.

Derfor tilpasser det seg.

Det kan bety å undertrykke gråt, glede, behov eller uttrykk

– alt som oppleves å føre til avvisning.

Over tid dannes et mønster av å undertrykke og en indre historie:

«Disse delene av meg er ikke trygge å vise.»

Jeg opplever å heve blokkeringene når jeg oppdager mønstre,

utfordrer historien og endrer handling.

Det opplever jeg som voldsomt!

Fordi noe i meg tror jeg trenger den strategien for å overleve - så å gi slipp føles livsfarlig!

For meg er dette ego-død i praksis.

Det er tilgjorte utgaver av meg selv,

skapt for å overleve, men som nå får gå,

for å gi plass til mitt autentiske selv.