Kollaps – skygger i full belysning

I mitt forrige innlegg om «Kollaps» rettet jeg et kritisk blikk mot både Christian og dokumentaristen, og understreket samtidig at vi ikke bør forkaste alt vi ser.

Selv om jeg mener dokumentaren har noen store svakheter, synes jeg den lykkes svært godt med å synliggjøre problematiske sider ved Christians måte å være på.

Jeg bodde på gården i noen måneder og var relativt tett på Christian i omtrent ett år.

Da opplevde og observerte jeg manipulasjon, sosial kontroll, utnyttelse, selvsentrerthet, gaslighting, ansvarsfraskrivelse og liten vilje eller evne til å lytte til andre.

Dette er alvorlig.

Christian er åpenbart mer enn dette, og i mine øyne er han ikke en slem sektleder. Det blir for unyansert og karikert.

For noe av det som kan gjøre Christian så vanskelig å gjennomskue, er nettopp alle de riktige tingene han sier.

Han snakker om kjærlighet, frihet, fellesskap, inkludering og en bedre verden. Han setter ord på lengsler mange av oss bærer på, og peker på reelle utfordringer i samfunnet.

Når et menneske sier mye av det du ønsker å høre, deler om noe som engasjerer deg, og presenterer en visjon du ønsker å tro på, kan du bli villig til å overse faresignaler.

Det er naturlig å ville tro på mennesket, fellesskapet og muligheten for å skape noe nytt.

Men hva skjer når virkeligheten ikke samsvarer med fortellingen?

Da oppstår en indre konflikt.

For mennesker som allerede har lært å tvile på seg selv og ta ansvar for andres reaksjoner, kan denne konflikten bli spesielt krevende.

Er det jeg som har misforstått?

Er det mine egne sår som gjør at jeg reagerer?

Er det frykten min som står i veien for utviklingen min?

Og i miljøer der personlig og spirituell utvikling står sentralt, kan nettopp dette språket forsterke tvilen og brukes som et våpen.

Dette er i mine øyne en stor del av den dysfunksjonelle dynamikken rundt Christian.

For det er jo sant at vi har sår, forsvarsmekanismer og ubevisste mønstre, og at vi noen ganger projiserer tidligere erfaringer over på andre.

Men det betyr ikke at enhver opplevelse av ubehag er et uttrykk for våre egne sår.

Det betyr ikke at alle de som velger å gå ikke evner å ta en vanskelig samtale.

Noen ganger reagerer vi fordi noe faktisk er galt.

Fordi grensene våre overskrides.

Fordi vi blir behandlet respektløst.

Fordi det vi opplever, ikke stemmer med det vi blir fortalt.

Noen ganger velger vi å ikke ta en samtale fordi den andre ikke lytter, eller enda verre gaslighter.

Ubehag kan være en god invitasjon til å se på seg selv og ta mer ansvar. Andre ganger er det en invitasjon til å ta mindre ansvar og sette grenser for uakseptabel adferd.

Hvis vi stadig lærer oss å tvile på disse signalene, varsellampene og røde flagg, kan vi gradvis miste tilliten til vår egen dømmekraft og bli selvutslettende, lettere manipulert og styrt.

Det er her jeg mener vi kan se dynamikker som blir til gaslighting, enten det er bevisst eller ubevisst.

Dette er også noe av det jeg synes dokumentaren får så godt frem:

At problematisk atferd kan være vanskelig å se klart når man selv er investert i mennesket og visjonen.

Og denne dynamikken ønsker jeg å se dypere på i neste innlegg.

Foto: TV2