Kollaps – når de blinde leder de blinde

I forrige innlegg skrev jeg om hvordan gode ord og sterke visjoner kan skjule problematisk atferd. Her vil jeg se nærmere på hvordan slike dynamikker opprettholdes.

Hva skjer når et menneske som har vanskelig for å ta ansvar, møter mennesker som allerede er tilbøyelige til å ta for mye ansvar?

Den ene skyver ansvaret fra seg. Den andre tar det på seg.

Da kan begge få bekreftet sine egne forestillinger.

Lederen kan bli stadig mer overbevist om at han har rett, mens menneskene rundt begynner å tro at det er noe galt med dem. At de ikke er åpne eller bevisste nok, eller ikke har jobbet nok med seg selv.

Det kan bli en form for gjensidig selvbedrag, hvor den enes blindsoner bekrefter og forsterker den andres.

Og her mener jeg det spirituelle egoet kommer inn i bildet og forsterker det hele.

Hva skjer når noen identifiserer seg som den som har forstått, har klar kontakt med Gud og skal lede andre mot en bedre verden?

Når selvbildet bekreftes, mens kritikk bortforklares som andres frykt eller motstand?

Da er det ikke lenger selvutvikling, men selvbedrag.

Egoet har ikke blitt avkledd. Det har bare fått en mer sofistikert bekledning.

Same shit, different wrapping.

Det er mulig å endre mye på utsiden uten å endre mønstrene på innsiden.

Klær, språk, miljø og livsprosjekt kan bli helt annerledes.

Likevel kan strategiene for å sikre seg kontroll, anerkjennelse og fordeler bestå.

Dette er hva jeg opplevde med Christian.

Jeg opplevde at Christian hadde gått fra finans og investeringer til fellesskapsbygging, men at måten han forhandlet, posisjonerte seg og ivaretok egne interesser på, fortsatt minnet meg om en kynisk forretningsmann som med letthet bøyde på sannheten – ikke en fellesskapsbygger.

Det er min erfaring og tolkning.

For meg illustrerer det en stor fallgruve i spirituelle miljøer: å tro at man har forandret seg, når det først og fremst er uttrykket som har endret seg.

Innsikt er ikke det samme som selvinnsikt.

Og selvinnsikt er heller ikke det samme som integrert endring.

Vi kan vite mye om menneskelige forsvarsmekanismer uten å gjenkjenne våre egne.

Vi kan sette ord på hva kjærlighet er, uten å handle kjærlig i utfordrende situasjoner.

Jeg vet ikke hvor bevisst Christian er på hvordan atferden hans påvirker andre.

Manipulerende atferd trenger ikke være bevisst for å virke manipulerende.

Men manglende bevissthet fratar ikke ansvar.

Når noen får stor innflytelse uten å kunne ta imot korrigering og speiling, kan blindsonene få stadig større konsekvenser. Tar menneskene rundt samtidig på seg skylden, kan dynamikken fortsette.

En slags unholy union. Blinde som leder de blinde.

Det er viktig å nå skille mellom å bidra til å opprettholde en dynamikk og å ha ansvar for den.

At flere inngår i mønsteret, betyr ikke at ansvaret er likt fordelt.

Den som har makt, setter premissene og påvirker andre, har et særlig ansvar for hvordan denne makten brukes.

Vi kan undersøke hvorfor mennesker overser faresignaler eller blir værende, uten å legge skylden for manipulerende atferd på dem som utsettes for den.

Vi trenger ikke kalle Christian en profet eller Nordhaug en sekt for å ta mekanismene på alvor. De finnes også i familier, parforhold, organisasjoner og andre fellesskap.

Gode intensjoner er ikke det samme som god atferd.

Og det å snakke om kjærlighet er ikke det samme som å møte andre med kjærlighet.

Å samle sammen folk er ikke det samme som å lage et fellesskap.