Jeg dømmer andre!

Sannheten setter deg fri, heter det.

Og å innrømme at jeg dømmer andre,

har virkelig gjort det for meg.

For det er jo anerkjennelse og innrømmelse

som er første steg til forandring.

«Hei, mitt navn er Simen, og jeg er en dømmer».

Slik låt et ærlig oppgjør med meg selv.

Dømming er nok noe av det som har

blokkert meg mest fra å delta i livet og nyte livet.

Når jeg dømmer, så er jeg ikke tilstede i øyeblikket

- avskåret fra sannhet og kjærlighet.

Jeg kobler meg av verden og forsvinner i eget tankespinn.

Mønsteret kommer både fra det å kunne oppdage forbedringspotensiale,

men også fra en overlevelsesmekanisme,

hvor jeg har forsøkt å skjerme meg fra alt jeg opplever truende.

I dag var jeg bevisst og oppdaget den gamle programmeringen min jobbe for fullt.

Det dreide seg om en mann på gymmen med

et ansikt og en stemme som tolket irritert og brydd.

En del av meg (som jeg ikke oppdaget med en gang) syns han var skummel.

Jeg følte meg også avvist av ham. Det var vondt. Og da på et plan truende.

Jeg oppdaget tankene

«hvorfor ikke smile litt?»

«Herregud, for en kjip måte å møte meg på»

Og lignende historier.

Mens jeg lyttet til tankene, så slo det meg

at det var jeg som var problemet, ikke han.

Da stoppet jeg dømme-programmet fra å kjøre vilt.

Nysgjerrighet tok plassen i stedet.

"Tenk om han har kreft?"

"Eller noen nær ham har gått bort?"

"Eller summen av alt i livet bare ble for mye nå.

Det kan være utallige mulige utfordringer som tynger ham."

Jeg kunne føle kroppen gå fra frykt og avsky

til nysgjerrighet og omtanke.

Fra hard til myk.

Hjertet gikk fra stengt til åpent.

Plutselig kjente jeg kjærlighet i hele systemet.

Jeg begynte å se det fine ved ham.

Han hadde en skikkelig flott fysikk for alderen,

han trente fokusert og hardt, og flere lignende beundringer.

Jeg ble fri fra frykt, avsky og nedlatenhet,

i stedet fylt med kjærlighet og ydmykhet.

Og like etterpå startet han en samtale med meg!

Ansikt og stemme endret seg radikalt.

Fra hard og mørkt, til myk og lys!

Jeg er overbevist om at han følte meg.

Først tynget jeg han med mine projiseringer.

Så ble han oppløftet av kjærligheten jeg bar i mitt indre.

For en dans i felleskap dette livet er altså - wow!