Hvordan føle våre emosjoner?!

Dette spørsmålet får jeg ofte fra menn,

så da er også svaret mitt rett mot dem.

For meg handler det om å la emosjoner komme, og å la de gå.

Ikke undertrykke eller resirkulere, men la de få bevege seg.

For å la de komme må vi tåle å være i kroppen vår.

For å la de gå må vi desidentifisere oss med de.

Første steg er å tillate emosjoner,

la de få komme og være tilstede med de.

Og det er lettere sagt enn gjort,

med aktive hoder som kommer i veien.

Emosjoner (emotion) er energi i bevegelse (energy in motion).

De kan ha voldsom kraft og oppleves til tider overveldende.

Dette fører til at vi skaper strategier for å unngå de.

Det handler om å velge tilstedeværelse over distraksjon.

Det er og veldig viktig å forstå at emosjoner er fysiske, kommer uten tanker, er hverken negative eller positive, men nøytrale i sin natur.

Varmt, kaldt, spist, mykt, boblende, brusende,

stikkende, prikkende, pressende osv.

Dette er eksempler på hvordan emosjoner

oppleves i ulike deler av kroppen vår.

Å gjenkjenne disse sensasjonene hjelper å bevare kontakt

og være tilstede med emosjonen.

Slik holder jeg meg åpen og lar emosjoner komme.

Dette er en skikkelig uvant øvelse for mange menn!

Nå skal jeg sette ord på hvordan jeg lar emosjoner gå

-  og det er der magien virkelig ligger!

Nøkkelen er å desidentifisere meg med emosjonen,

og det gjør jeg gjennom bevisste perspektiv-valg:

«jeg føler sinne» eller «en del av meg er sint»

– i stedet for«jeg er sint»

Jeg ER ikke en emosjon.Jeg rommer den.

Når jeg rommer en emosjon, møter jeg mitt indre barn.Når jeg identifiserer meg med den, blir jeg mitt indre barn.

Forskjellen er stor.

Det ene er å være en mann.Det andre er å reagere som en gutt.

Når frustrasjon eller sinne oppstår, kommer det ofte med pekefinger, beskyldninger, klaging og sutring.

Jeg lytter til dette som jeg ville lyttet til et barn.Jeg er verken enig eller uenig.

Hvis jeg argumenterer imot, avviser jeg barnet.Hvis jeg sier meg enig, blir jeg ett med det.

Begge deler forsterker reaksjonen.

I stedet møter jeg det med forståelse.Jeg lar det få være der.

Og så går det over

Å romme og vitne det, lar emosjonen komme og gå.Det er slik jeg både føler – og holder meg regulert.

Dette er “reparenting” i praksis.Å gjenopprette tilliten til verden, i meg selv.

Fordi jeg, som voksen mann, blir den solide broen

mellom et sårbart barn og en uforutsigbar verden.

Et barn er ikke trygg uten en trygg voksen.Foreldrene våre gjør sitt beste, mens vi er barn.

Det som mangler blir vårt ansvar.

Det blir også vårt kart for selvrealisering og helbredelse.

Slik blir vi den helten vi drømte om og ventet på.

Å sette ord på dette vekket både sorg, frykt, håp og lettelse!

Det dukket opp et bilde av meg selv gå ned på kne med åpne armer, mitt indre barn som løpende kaster kroppen sin mot min. Hjerter som dunker mot hverandre, dype intense åndedrag i ørene mens jeg holder ham tett inntil meg.

«Endelig er jeg her,

sorry for at det tok så lang tid»

hvisker jeg til lille Simen.